Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det nye får feste;
det volder litt rabalder,
-dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
-i den blir somren til!
Bjørnstjerne Bjørnson, 1869.
Det er noe med nye begynnelser. Med følelsen av å gi seg
selv – og andre – sjansen til å starte på nytt. Ingen er den samme hele livet. Vi
er alle i endring.
Fra år til år. Fra dag til dag.
Fra øyeblikk til øyeblikk.
Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson for 148 år
siden. Og han skrev mer enn det. Han omtalte april som den tida da sommeren
blir til.
April er endring! Det gamle faller, det nye får feste!
Vi mennesker har ofte tungt for å ta valg som endrer. Frykten
for det ukjente holder oss fast i det vi har, eller tror vi har, her og nå.
For skal
vi trå bort fra den vante stien, vet vi jo ikke hva som venter der fremme.
Faller vi
og slår oss i ukjent terreng?
Får vi, og kanskje andre rundt oss, vondt?
Enn om vi går skikkelig på trynet, og
verden ler av oss?
Følelsen av å stå fast samtidig som man innerst inne vil
løs, kan til slutt bli så utmattende at man ikke ser meningen i noe.
Jeg har kjent på denne frykten for endring mange ganger. Likevel
har jeg trosset den.
Og for hver gang jeg har trosset den, og funnet nye veier,
har det vist seg å være riktig.
Også de gangene jeg har feilet!
Hadde jeg ikke turt å ta valg, hadde jeg ikke turt å si ja
når motet banket på døren og ville ha meg med, ville jeg gått glipp av det som
i dag har formet seg til å bli livet mitt.
Jeg ville ikke levd av min egen
bedrift og det jeg skaper som journalist og forfatter.
Jeg ville ikke følt den
dype gleden i å kunne bestemme egen hverdag.
Jeg ville ikke ha vært flyttet hjem, til et lite sted
utenfor allfarvei.
Jeg ville ikke vært prosjektleder i et nettverk for kreative
næringer i hjemkommunen.
Jeg ville ikke ha holdt skrivekurs. Eller foredrag.
Jeg ville heller ikke ha kjent på den tunge følelsen av å ha gjort feil, mislyktes, gått på trynet.
Men tro meg, den følelsen hører med når man først begir seg ut på ukjente veier.
Det å takle nederlag og tunge tider er en del av det å leve med hjertet i hånden!
Jeg ville aldri turt å by på meg selv, heller ikke her og nå, til deg, på bloggen, hvis jeg ikke hadde både de gode og de dårlige erfaringene med meg.
Jeg hadde
ikke hatt noen erfaringer å by på – fordi jeg ikke hadde erfart.
Den følelsen av mestring man får når man tør være modig, tør
velge, tør stå i sine valg...
Den er selve livet.
Det er når man tør gå på trynet, når man gir seg selv
sjansen til å kjenne på både suksess og fiasko, at man får troa på at man er i
stand til å ta egne valg.
Erfaringen ved å våge
gjør at jeg blir stadig mindre redd for endring.
Jeg er ikke redd for å drømme. Eller for å sette mine
drømmer ut i livet. For jeg drømmer stadig. Om å skape noe eget her, på
småbruket som ble til takket være mine besteforeldres møysommelige slit og strev.
Jeg drømmer om å ta vare på historien og gi den videre.
Jeg
drømmer om å kunne dele noe av naturen, stillheten, kreativiteten og gleden jeg
selv har funnet.
Jeg velger meg April – og jeg har nettopp valgt å bruke de neste
månedene på å fullføre et manus. Med stipend fra Norsk faglitterær
forfatterforening, med skriveplass i mitt nyrenoverte hus og utsikt utover fjell
og fjord, sier jeg atter gang ja til livet.
Jeg velger å våge.
Og du: Det var faktisk et modig valg å skrive her på bloggen
igjen.
Etter lang tid uten lyst, mot og evne til å gjøre det, velger jeg nå å
vende tilbake til mitt kreative skriverom.
Som jo bloggen er.
Med tid og stunder
skal jeg lage meg ny nettside, men bloggen vil bestå.
Som et frirom. For kreative
tanker, kreative tekster.
Et skapende, åpent landskap som gir meg noe.
Og som kanskje gir deg noe også.
Det
er i alle fall mitt håp og ønske.
Jeg velger meg April - fordi den stormer, feier, fordi den
smiler, smelter, fordi den evner eier,
fordi den krefter velter, -i den blir somren til!
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad
