tirsdag 28. april 2015

Reportasje: Barn på flukt

Nyhetsbildet den siste tiden har vært preget av statusen til de arme menneskene som desperate flykter fra sine hjemland via Middelhavet. For mange av dem, særlig barna, blir selve reisen mot et bedre liv det som gir dypest traumer.
 
Tidligere i vår reiste jeg sammen med fotograf Ingun A. Mæhlum til asylmottaket i Sjøvegan, Salangen. Målet var en reportasje til bladet Psykisk helse. Møtet med de mindreårige, enslige asylmottakerne gjorde dypt inntrykk. Deres erfaringer fra hjemlandet, og minnene fra reisen mot Norge, ligner et mareritt intet menneske skulle behøve å gjennomleve.
 
I disse dager går tankene mine til ungdommene i Salangen, som fortsatt venter på svar om de får bli i Norge.
 
NRK lagde en reportasje om beboernes markering av flyktningekatastrofen, den kan du finne her: NRK
 
 

2 kommentarer:

  1. Det er et vigtigt arbejde, du gør, Lill - Karin. Det er hjerteskærende, hvad der sker for så mange flygtningebørn, også i vores nord. Så meningsløst. Og man (jeg) kan føle sig så magtesløs på mange måder. Men alle kan vi gøre noget, og alle gode handlinger tæller. Og du gør en vigtig forskel! Massevis af handlinger kan samle sig til et net, som kan bære børnene og de unge, til de forhåbentlig kan stå selv i deres nye virkelighed.
    Der er brug for mange gode frivillige hænder, tænker jeg. For den offentlige lovgivning omkring flygtninge og flygtningebørn bliver bare sværere og sværere. Kig ikke til Danmark. Vi har lige vedtaget en forfærdelig lov, som gør, at familemedlemmer, hvis de ankommer alene til Danmark, først efter et år kan blive familiesammenførte.
    Jeg håber, det står bedre til i Norge.
    Massevis af varme tanker - og håb for fremtiden for de her børn - fra Laila

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for dine gode ord, Laila. Som det tok meg ekstra tid å svare på denne gangen.
      Jeg føler meg vel som mange andre vil jeg tro - mer eller mindre maktesløs ved tanke på hva som skjer med mennesker på flukt. Man kan bli skremt av å betrakte hvordan verden har blitt.
      Som du sier, alle kan likevel gjøre litt. Her hjemme har vi hatt mange gode samtaler i kjølvannet av at barna har fått nye klassekompiser - fra en helt annen kant av verden. Gjennom barna kan vi kanskje gjøre verden til et litt bedre sted?
      Ønsker deg en god, lang og varm forsommer! Klem.

      Slett