onsdag 2. oktober 2013

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.
Nynningen, melodien, fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes dypeste, mykeste toner. Ørene mine formelig spisset seg, og jeg stoppet opp.
Så sto hun der foran meg, hun trådte frem fra tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret var sort, med mørkerøde og gylne strå. Fargen på kjolen minnet om den metalliske høstglansen i fjellene, etter at skogene og marken har mistet sin glød.
På den ene armen hang en stor, dråpeformet kurv i en dypgrønn farge.
Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før, men som kanskje ikke har sett deg. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, to sjeler i en skog, to vesener, så ulike, men likevel like.
Uten å si noe stakk hun hånden ned i kurven sin, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun tydeligvis fra kurven. Det kunne minne om små dråper fra et fossefall, for de glitret og glimtet i solen.
«Hva gjør du?»
Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så.
«Du følger etter meg, ser jeg.» 
«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»
«Det er drømmefrø.»
«Drømmefrø? Hva er det?»
«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»
Jeg småsprang etter henne for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet i lyng og mose og ble snart borte.
«Hvorfor kaster du dem på marken?»
Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg bøyde meg ned for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet marmorperler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden.
«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg en stund.»
Jeg kikket opp på Oktober. Øynene hennes fanget mine, og de glitret muntert.
«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.
«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»
Jeg blunket forvirret.
«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»
Hun nikket.
«Ja, hvor kommer de ellers fra?»
«Sår alle månedene drømmefrø?»
«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en perfekt måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg på hodet.
«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun la en hånd på mitt hjerte, deretter på sitt.
«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»
Jeg ventet på at hun skulle si mer.
«Frøet dør hvis det blir utsatt for mistro, misunnelse og hat. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det finnes.»
Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.
«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.
Hun stanset opp, kastet et blikk mot himmelen og smilte. Som om hun så noe fint der oppe. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre henne mer om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over.
«Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.
«Javisst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elven. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»
Jeg nikket, takknemlig og fortumlet over alt jeg hadde fått vite.
«Takk, Oktober. Og farvel.»
Hun smilte til meg igjen, stakk hånden i kurven og plukket opp et eneste frø. Det holdte hun mellom tommel og pekefinger, og løftet det opp mot himmelen så det gnistret. Jeg måtte skygge for øynene for å se.
Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.
«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»
Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den vakre perlen.
Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen.
Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.
 
 
(C) Lill-Karin Nyland


7 kommentarer:

  1. Å hjelp og bere mæ for et aldeles fenomenalt dikt! Et av de aller mest tankevekkende - og varme naturdikt æ har lest! Dettan ska æ lese ofte og til mange! Stooooor takk, Lill-Karin! Vh OP.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og stooor takk til deg også, OP!! Du må gjerne fortelle meg om du har lest teksten høyt til noen - og hvordan responsen var.
      Og det er fortsatt oktober og drømmefrø-tid...

      Slett
  2. Så flott, nydelig.....
    Gleder meg alt til å høre mer fra deg.....
    Duer så dyktig :)

    SvarSlett