Nådeløs ærlighet

I stillheten, som jeg skrev om i forrige innlegg, kan man finne svar. Det handler om å tørre å stille seg selv noen spørsmål, og ikke minst: Tørre å gi seg selv noen svar.

 

Så sitter man der, med noe man kjenner er en slags sannhet.

Tør man gjøre noe med den sannheten?

 

Det er her veivalgene begynner. Du kjenner gleden, entusiasmen og energien strømme gjennom deg når du tenker på svaret. Jo, dette vil jeg. Hjertet synger. Kroppen vil danse. Dette er riktig for meg.

 

Eller: Nei, dette vil jeg faktisk ikke. Kanskje kjenner du en motstand du ikke har lagt merke til før. Kanskje kjenner du lettelsen over å ha funnet frem til hva som er riktig for deg.

 

Så var det det å gjøre ord til handling...

Tør man ta det første steget, tør man si til verden: Hei dere, jeg har forandret meg. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men bare vent litt, så skal dere se.

 

Tør man begynne å si nei, når man hele tiden har sagt ja?

Eller tør man vise verden hva man egentlig vil, ved å skifte jobb, flytte, bryte ut av mønstre? Alle de andre er jo så vante med hvordan DU er?

 

Man trenger jo ikke rope til verden heller.

Man kan ta endringen i små steg.

Møte hver morgen med et lite smil om munn, fordi man bærer i seg en ny tanke, en ny ide. Noen nye verdier.

Men en dag må de verdiene og ideene tåle dagens lys. Ellers er de jo ikke DEG, ikke ekte.

Og hvis den du har kommet til å bli er den du VIL være, hvorfor skal du ikke bære deg selv ut i verden?

Man skal jo helst stå for den man er, ikke sant?

 

 

If you want to be successful, you must respect one rule:

NEVER LIE TO YOURSELF

Paulo Coelho

 

Det er mye sannhet i å ikke lyve for seg selv.

 

(C) Lill-Karin Nyland