Halsbetennelse. Det smaker ikke godt, hverken av ordet eller halsen. Men det er trolig det jeg har, for det er så vondt å svelge at jeg i det lengste prøver å unngå det. Jeg klapper munnen igjen og tier.
Varm te med honning lindrer. Det samme gjør den gode følelsen av å faktisk MÅTTE slappe av. Legge seg på senga med ei bok, sitte blekslapp foran tv-en med god samvittighet. Er sykdom kroppen sin måte å få slått av på?
Apropos bok. Jeg leste ut "The Distant Hours", altså En svunnen tid, i går. Jeg fikk lyst til å gråte, både av måten den sluttet på, og fordi jeg måtte forlate den verden. Jeg følte det som om ei dør måtte lukkes igjen, mens jeg ville har mer, jeg ville være der lengre, jeg ville ikke gå derfra.
Det er kanskje slik virkelig gode bøker er for en ivrig leser. Det blir som en avhengighet, et kjærlighetsforhold du aldri vil skal slutte. Men så en dag ender det, du møter den harde permen og det er ingen flere ord igjen.
Trøsten min er at Kate Morton garantert har flere perler på lager.
I dag skal jeg altså være hjemme. Snøen laver ned ute, jeg føler det er bomull både inni hodet og utenfor veggene. Det gjør ingenting. Jeg kan godt være hulekvinne i dag, med min såre stemme og lave energi.
Jeg har nemlig litt skrivelyst, og den følelsen skal jeg ta godt vare på. Jeg skal sette meg ned foran ordene og la det som vil komme, komme.
Det er godt å ha en avtale med ordene. De kommer, jeg skriver dem ned, og best av alt: Jeg skåner stemmen min. For i dag skal jeg bare bruke den indre stemmen.